I Georgias hovedstad lever kunstneren
«Andro Dadiani» ut følelser og personlighet gjennom en maskert skikkelse – en alternativ personlighet – i skjul for både familie, naboer, kollegaer, og resten av det georgiske samfunnet.
Georgias nye lov for «familieverdier» kan stjele hens siste arena til å være seg selv.
PUBLISERT Fredag 26. juli 2024 – 19:16
SIST OPPDATERT Lørdag 27. juli 2024 – 14:36
Blikk møter «Andro Dadiani» i leiligheten hens i sentrum av Georgias hovedstad, Tbilisi.
Idet vi vandrer inn, svirrer hunden Dinosaur rundt beina våre. Det hvite, pelskledde ansiktet er avbildet på ere innrammede fotogra er omkring i leiligheten.
Andre mennesker er det ingen foto av.
- I tre år har det bare vært meg og Jeg har ingen venner, ingen familie. Jeg har ingen, sier Andro.
Da hen var ung, ble hen voldtatt av tre gutter. Moren ville skjule det for alle. Hun måtte ta opp forbrukslån for å bestikke politisjefen, så han ikke fortalte noe til Andros far.
Det var siste gangen foreldrene visste noe om hens seksualitet.
- De lurer seg selv, later som de ikke I dag er ikke familien mer enn «slekt gjennom blod», sier Andro.
Hen anser de mer som ender enn noe annet.
Ikke gråt
Hen snakker mykt, sensitivt, men tydelig. Smilene sitter løst. Det skulderlange, mørke håret er nøye ettet i nakken, med en blå strikk.
Andro beskriver seg som ikke-binær, i trans- paraplyen. Selv om hen ikke visste om begrepet før nylig.
På georgisk er pronomen kjønnsnøytralt – men Andro bryr seg ikke om hen blir kalt han, hen eller hun. Bare hen blir behandlet med respekt og likeverd. Foto: Morten Risberg.
- Jeg visste ikke om dette ordet – «ikke- binær»- før for tre år Men, ord og titler er det andre bruker om deg. Du er det du er.
Hen minnes tilbake til hen var fem år gammel.
- Jeg husker jeg gråt. Bestefaren min sa; «Ikke gråt! Du er en gutt!» I protest sa jeg; «jeg er et menneske, jeg er ikke en gutt, jeg er ikke en Jeg vil gråte, og jeg skal gråte.»
- Så gråt jeg høylytt i
Opplevelsen på skolen, presset fra moren, og holdningene i samfunnet, gjorde det vanskelig for hen å nne veien som homoseksuell, forklarer Andro. Men til slutt kk hen seg kjæreste – en mann. De var sammen i hele ti år.
Pseudonym-aktivist
Dette var de viktigste årene i hens liv, forklarer hen. Det var i denne perioden hen fant sin egen personlighet, og at «Andro Dadiani» ble skapt.
Andro Dadiani er nemlig ikke hens ekte navn. Det ønsker hen ikke å oppgi, av sikkerhetsmessige årsaker.
- Georgia er et konservativt Det er så farlig å vise ansikt og arbeid innen tema jeg er interessert i.
Andro siterer en polsk poet, Wislava Shimborska: «Alt i verden er politisk, hvert pust er politisk».
- Når jeg snakker om meg selv, er det også Uten maske, uten denne identiteten, er det så vanskelig å leve her, og være her.
Hen har jobbet under pseudonymet i syv år. Navnet «Andro» ble hentet fra
«Androgyn». Dadiani er et populært og respektert navn fra georgisk historie, fra adelsmannen Tsotne Dadiani, som i solidaritet ofret seg for sine medmennesker som ble torturert under solen.
- Det er funksjonen til kunst og kunstnere i samfunnet i dag; å kalle folk til solidaritet, få de til å forstå hverandre. Mozart sa; «jeg leter etter lydene som hører sammen». John Cage sa; «Jeg ser etter endtlige lyder slik at jeg kan bringe de sammen i harmoni».
- Det er konseptet til min hemmelige identitet, pseudonym og Dette er stedet jeg kan uttrykke følelsene mine.
Homofob lesbe
Når Blikk spør hva slags kunst Andro uttrykker seg gjennom, nevner han alt fra foto og skulpturer, til scenekunst, installasjoner, poesi og sang.
- Men det blir feil å liste opp ting slik, for det Hele livet mitt er kunst. Jeg lever ikke et liv slik andre gjør. Jeg spiser ikke for glede, jeg kjøper ikke klær, jeg har ikke et kjærlighetsliv, det er bare kunsten. Uansett hva jeg
nner uttrykkelse i, så gjør jeg det.
Den andre personligheten er gjemt for både kollegaer, familien og venner, og kun et fåtall utvalgte kjenner til koblingen mellom Andro og hans ekte identitet. Selv om Andro til daglig jobber innen kultur, beskriver hen arbeidsplassen som svært homofob.
Hvis loven trer i kraft, vil hen ikke lenger kunne jobbe som skeiv artist – da vil utstillinger, billedkunst og poetiske samlinger med skeivt tema bli bannlyst. Foto: Morten Risberg.
- Hvordan er det å måtte skjule den du er blant de du jobber med?
- Det er lidelse – hver dag er lidelse. Det er smertefullt, men dette er kun penger til det daglige brød. Foreløpig er det lite penger i å være Andro Mange tror at kulturbransjen er et sted med utdannede, smarte folk, og at det ikke nnes homofobi. Men nei og nei.
Også sjefen hens er homofob – tross at sjefen er lesbisk. Skjult lesbisk.
- Det er så vanlig her i Hvis du vil dekke din identitet, din skeive identitet, så må du være homofob.
Alltid utrygg
Å være skeiv i Georgia har alltid føltes farlig, forklarer hen.
For kun noen uker siden ble hen tilnærmet på t-banen. Et par menn likte ikke klærne hen gikk med, og sa at hunden hens var en «homsehund». Så slo de
hen ned. Politiet var der, men gjorde ingenting, hevder hen.
- Jeg har aldri følt meg I mange år var det en fasade av demokrati, at det var relativt okay. Men denne fasaden er nå borte. Nå går de aktivt imot skeive, og det er farlig i det åpne.
Nylig kunngjorde myndighetene i Georgia, ledet av partiet Georgisk Drøm, at de akter å føre gjennom en lovpakke med tittelen «for familieverdier og beskyttelsen av mindreårige». I praksis vil loven, dersom den blir vedtatt, forby all fremvisning av skeiv kultur i det o entlige: TV, bøker, lm, kunst, skole og musikk. Loven skal i tillegg forby kjønnskorrigerende behandling, og adopsjon for andre enn hetero le.
Loven har i stor grad kommet i skyggen av den mye omtalte «utenlandsk agent»-loven, som de siste ukene har skapt voldsomme protester i gatene i Tbilisi. Loven, som ble vedtatt i starten av juni, krever at ikke-statlige organisasjoner og medier som mottar mer enn 20 prosent støtte fra utlandet, må registrere seg som «agenter» for utenlandsk inn ytelse.
Kritikerne kaller loven udemokratisk, og hevder at loven og myndighetene fører Georgia vekk fra EU, og nærmere Russland.
– En fullstendig knebling av skeivt sivilsamfunn i
– Den nye loven mot «LHBT-propaganda», og «utenlandsk agent»-loven, er i praksis en fullstendig knebling av skeivt sivilsamfunn i Georgia, sier Mina Skouen i Helsingforsko– miteen til Blikk.
Russlands erobringer
Andro drar samtalen tilbake til sitt ti år lange forhold.
- Han forlot meg for en russisk Og nå ser jeg at jeg mister landet mitt til Russland, gjennom denne hybridkrigen hvor de har stadig mer inn ytelse. At jeg mistet den jeg elsket til en russer, var som en slags øvelse til denne situasjonen. Jeg overlevde å miste mitt livs kjærlighet, og da kan jeg også overleve å miste landet mitt.
Når hen nå går i Tbilisis gater – lytter, ser, føler – er det hver gang som om det er siste gang hen fritt kan oppleve alt i fred. Snart er det umulig å bo her, føler hen. Det er fare for at hen ikke lenger kunne være Andro Dadiani.
- Hvordan vil det føles å ikke kunne uttrykke deg på samme måte?
- Dette er alfa og omega, det er alt jeg Stedet vi nå sitter, hunden min, kunsten. Etter denne loven, vil jeg stoppe å puste i dette landet.
Vil ikke ykte
I kveld vil hen teste ut et helt nytt antrekk. Hen trekker de oransje gardinene foran stuevinduene, og blir borte i ti minutter.
Når hen kommer tilbake fra soverommet, er det en ny person vi møter; Andro Dadiani. Rakrygget, stolt og vågal. Sorte sko, strømper, skjørt, topp, sløyfe og maske, i kontrast med lys, bar hud. Dinosaur logrer og smiler.
– Jeg vil ikke bli mer maskulin eller mer feminin – jeg vil bli et bedre menneske, en bedre kunstner, sier Andro Foto: Morten Risberg
Hen syr alle kostymene selv.
- Jeg er mer feminin som Andro enn min andre Da går jeg på scenen med høye hæler, og andre innslag. Det var rart da jeg begynte med dette prosjektet, men nå ser jeg endringer i samfunnet.
Nå får hen ere positive reaksjoner på feminint innhold enn før.
- Det er sport for meg, å være her og gjøre Men det er gradvis, og steg for steg. Jeg kan eksempelvis ikke være like fri som Sam Smith. Det jeg gjør er å se det som er tradisjonelt maskulint, og gi det små endringer. Jeg vil kanskje se ut som Madonna på scenen, men så blir jeg kanskje mer Frank Sinatra, som er mer feminin.
Men selv om hen kjemper en kamp i det georgiske samfunnet gjennom Andro, frykter hen for fremtiden. Om myndighetene vinner valget i oktober, vil hen
ykte, kanskje bli student et sted i Europa. Mange har allerede dratt, hevder hen.
- Dette startet ikke i går. Det har foregått over ere år, og mange har allerede
yktet. Jeg vil ikke virke pretensiøs, men jeg blir her til siste stund.
- Jeg føler meg ikke som en helt, men jeg må være her, for å være den kunstneren jeg
Morten Risberg TEKST OG FOTO